Materialenes sirkulering og klodens framtid

Prosjektet Material Ecologies of Design bygger på ord som materialstrømmer, livssyklusanalyse og «material literacy» Og et håp om at snart blir det allment å tenke at design er en del av løsningen. Kunsthistoriker Kjetil Fallan har dykket ned i historien for å finne roten til vår destruktive bruk og kast-mentalitet, og materialenes sirkulering.

Illustrasjon 'Material Ecologies of Design'

Kjetil Fallan, professor i kunsthistorie ved UiO, har i juni lagt et år bak seg ved CAS med prosjektet Material Ecologies of Design. Han har delt prosjektledelsen med Ingrid Halland, førsteamanuensis i kunsthistorie ved UiB. 

På veggen i kjelleretasjen i Det norske vitenskapsakademiet på Skarpsno der mottakerne av CAS Research Grant holder til, er det også bilder av åtte andre forskere. Dette er «fellows», det vil si medforskere, som har hatt tilholdssted ved CAS mellom to til seks måneder. 

– Tematisk sett ligger CAS-prosjektet tett på vår øvrige forskning. Vi mener at overgangen fra forbrukersamfunnet til det sirkulære samfunn krever en dypere historisk og kulturell forståelse av design og materialbruk. Vi betraktet CAS som en mulighet til å lage en slags sandkasse, et sted der vi kan eksperimentere fritt, utforske ideer og utvide kunnskapen vår, sier Fallan

 

Kjetil Fallan
Professor Kjetil Fallan (UiO). Foto: Camilla K. Elmar/CAS.

Gjør forskningen dynamisk

Det fine med CAS er å kunne samle forskere med overlappende interesser, og sitte sammen daglig over tid. Det gir en helt annen mulighet for løpende samtaler og uforutsigbare møter, og tilfeller av serendipitet – uventende og heldige oppdagelser, forteller Fallan.

Noe annet som har gjort at han har trivdes godt, er friheten. 

–  I prosjekter finansiert av Forskningsrådet går mesteparten av midlene til lønn. Ved CAS kan midlene brukes til aktiviteter, reiser, arrangementer og invitere inn gjester – alt som gjør forsyningen mer dynamisk. Det at en fristilles mest mulig fra ytre begrensinger og målstyring, skaper gode rammer for fri forskning.

Design er gjerne fremtidsrettet, men det er historien de ønsker å få bedre has på i prosjektet. En grunnide er at de ser på design som en sosial og materiell prosess, ikke som en enkeltpersons skapende øyeblikk. Design er ikke ensbetydende med å lage noe nytt, det kan være restaurerende og konserverende. 

 

En gjenstand er bare et øyeblikksbilde

«Vi trenger å vite mer om estetisk begjær. Dette er en så sterk kraft, og jeg tror vi kan «kapre» denne kraften – gjennom design – for å føre den i en annen retning», sa Halland ifølge artikkelen «Bærekraft må se annerledes ut» på UiBs nettside. 

Prosjektet består av historikere som forsker på forholdet mellom design, materialer og deres livsløp. Et viktig spørsmål er hvordan design får materialer til å bevege seg gjennom livssyklusen. 

– En gjenstand, som koppen du drikker kaffe av, er bare et øyeblikksbilde i materialets liv. Materialene har eksistert før gjenstanden ble til, og vil fortsette å eksistere etter at gjenstanden er kastet, demontert eller har gått i oppløsning. Valgene av materialene som brukes i designen har betydelige økologiske konsekvenser. 

For å holde oss til kaffekoppen som eksempel, så ble det tradisjonelt brukt bly i glasuren på keramiske produkter som dette. Da det kom bedre kunnskap om de helse- og miljømessige effektene av bly, ble materialet forbudt. 

 

Extractive efficiency symposium at The Norwegian Academy of Science and Letters
Kjetil Fallan og Ingrid Halland under symposiumet 'Extractive Efficiency' på DNVA. Foto: Helene Ramnæs/CAS.

Øke kunnskapen om materialer 

Fallan er opptatt av «material literacy, å øke kompetansen om materialer. Hvor de stammer fra, hvilke egenskaper de har, hvilke konsekvenser bruken får, og hva skjer med dem når de er utgått på dato. 

– Jeg er selv kunsthistoriker, godt plantet midt i humanioras høyborg, mens andre i prosjektet jobber ved designskoler og er dermed tettere på praksisfeltet. Den tradisjonelle designhistorien har typisk presentert en kanon av «viktige objekter» og «store designere», sier Fallan, og fortsetter.

– Vi forsøker å formulere en mer kritisk tilnærming til designhistorien, som vi tenker også vil oppleves som mer relevant for praksisfeltet. Designere må være del av løsningen fordi design har vært en så stor del av problemet. 

 

Tenk på hva du egentlig har lyst til

Hva med søknaden, hvordan skiller den seg fra andre søknader om finansiering?  Fallan anbefaler å være oppmerksom på den lange tidshorisonten. Prosjektene starter opp først nesten to år etter at søknadsfristen er gått ut. Før fristen er det mye som skal ordnes, blant annet komponere forskergruppen og tilrettelegge for deres opphold i Oslo, samt planlegge hva midlene skal brukes til.

Det er få rigide krav til hvordan søknaden skal se ut, og det er på en og samme gang både er befriende og utfordrende, synes Fallan. 

– Vi er mest vant til at forskningsfinansiører har svært detaljerte krav til struktur, oppbygging og innhold, mens CAS-søknaden er ganske åpen. 

Til andre søkere vil han gi dette rådet: Det å kaste litt rundt på ting og virkelig å bruke mulighetene som ligger i CAS-formatet med å gjøre noe som er risikofylt. 

– Tenk på hva du egentlig har lyst til å gjøre som du ikke kan gjøre andre steder. En står veldig fritt. For eksempel har vi benyttet anledningen til å dra på en rekke ekskursjoner sammen, for å eksperimentere med feltarbeid som metode.

 

Hei! Skal vi gjøre noe sammen om to år? 

I søknaden måtte de også oppgi hvilke andre forskere, «fellows», som skal være med. 

– Våren 2023 spurte vi for eksempel en kollega fra New York om vedkommende kunne tenke seg å tilbringe høsten 2025 i Oslo – forutsatt at vi, et år senere, faktisk fikk tildelt midler til prosjektet. Det er litt underlig spørsmål å stille, tenkte jeg. Men, utrolig nok, hadde alle vi spurte lyst og mulighet til å komme. Det var overraskende og hyggelig. 

Fallan og Halland har i stor grad kontaktet folk de har samarbeidet med tidligere, men de har også kontaktet noen utenfor nettverket som de har ønsket å få med på laget. 

 

Material Ecologies of Design group photo excursion
Forskergruppen har reist på flere utflukter i forbindelse med prosjektet, blandt annet her ved avfallsdeponiet Langøya utenfor Holmestrand. Foto: Ingrid Halland.

– Det er slik akademia bør være

¬Hvordan er det å være her på CAS i det daglige? 

– For meg er det særlig de langsomme og uplanlagte samtalene som utgjør den store forskjellen. Man trenger tid og nærvær for å komme utenom den effektivitetsstyrte virkeligheten vi lever. i. Det skjer noe annet når en spiser lunsj sammen, drar på tur, møtes ved kaffemaskinen, enn når man har et planlagt Zoom-møte eller sender en e post. Tilstedeværelsen stimulerer til nye forbindelser og nye tanker.

God hjelp fra en tilgjengelig administrasjon er et annet gode ved CAS-oppholdet Fallan vil trekke fram. De gjør alt for å tilrettelegge, og selv reiseregninger er fort unnagjort. 

– Det er så fint å bare kunne ta heisen opp til administrasjonen og snakke med noen ansikt til ansikt, i stedet for å forholde seg til en anonym e-postkonto. Det er små forhold, god hjelp og tillit. Dette er sånn akademia bør være, det er det mange som sier, sier Fallan.

 

 

Er du interessert i å søke CAS Research Grant? Se utlysningstekst for 2028/2029 her >

Published 09 June 2026, 8:56 | Last edited 10 June 2026, 9:31